Forfatter?

"Du bør bli forfatter, Mirnaja." Noen vennskapelige ord uttalt i et øyeblikks svakhet fra pikemunn eller dråper av sårt tiltrengt sannhet i en saltørkenen som hindrer selv de mest lovende frø å gro seg sterke før de knuses til støv? En hvit due fløy forbi, og fanget ordene i sitt nebb, som et laurbær, og har brakt det til min lille oase. Bør Mirnaja bli forfatter? Er dette lille frøet et Yggdrasil som atter skal binde sammen himmel og helvete, er hennes blod selve åndens sevje, er dugget på de tynne løvene fra selve visdommens kilde? Vi kan ikke vite. Ikke før hun velger å dele sin indre skjønnhet med oss gjennom de vakreste abstraksjoner der hvert ord er et varsomt kjærtegn som kan knuse deg for alltid. Mirnajas høyt utviklede sjelsevner er jeg selv et sannhetsvitne på, men hvordan hun best skal få utløp for dem er og forblir et viktig spørsmål. For der resten av verden selger seg selv for selv den mest usle formen for berømmelse er Mirnaja av et edlere slag: Den typen menneske som svøper seg i et linklede av egen usikkerhet før hun går ut blant sine brødre og søstre. Så ren men akk så sårbar! Transparent beveger hun seg lydløst i en verden der ingen virkelig ser henne, men alle som kjenner henne vet at bak et uskyldig ytre brenner det en nesten usynlig dormende flamme som bare venter på noe som kan vekke den; som den kan sluke og omslutte.

Om alle mennesker er skapt like, er det enklere å like Mirnaja enn så mange andre av alle de som hver dag strever seg gjennom sine små liv i et håp om det bare de mest optimistiske (eller ignorante) klarer å kalle selvrealisering uten å gråte seg i søvne kommende kveld. Dette vevrige vesenet som noen ganger våkner yrende og fylt av liv, men bare når det er tid for det, kan smelte selv de kaldeste hjerter med et øyeblikks magi. Selvfølgelig varer det ikke. Hvordan kan det vare? Men disse små øyeblikkene med oppriktig skjønnhet, hvorfor skal hun ikke kunne dele dem med andre? Og hvilken bedre kanal for å dele skjønnhet finnes enn selve litteraturen, denne edleste formen for kunsteriske utrykk som har begeistret så mange av oss. Heller enn å vektlegge billige floskler som selv den mest intellektuelle film ikke kan unngå å gjøre, vektlegger den følsom konstruksjon, ja, men også rå kraft. Ingenting er så utleverende som den virkelige litteraturen, men likevel så langt fra sannheten.

Men hvor befinner vi oss idag? Metafiksjonen er i ferd med å slukes av en form for betroelseslitteratur som ikke bare sier fra seg alle former for ansvar, men også setter individets behov for selvrealisering foran behovet å heles. Man leverer ikke lenger en diagnose av samfunnet, en friskmelding av seg selv, eller som vår tids største forfattere har etterstrebet - en oppløsning av selvet gjennom å bryte grensene mellom romanpersonen og en selv - nei, man fjerner abstraksjonen i det fulle og det hele. Man skriver om karakteren som om det var en selv, lar karakteren te seg som om det var en selv, ja man gjør kort sagt alle forbrytelser man i sin tid beskyldte tegneserien for å utføre. Godt hjulpet av et billedbruk som faller over i det banale og en dialog som vektlegger stil heller enn dybde, håper man på å fremstille seg selv som så interessant, så unik at du ikke har noe annet valg enn å betale for det.

Selv om jeg kanskje taler om denne trenden med ringeakt, er jeg den første til å innrømme at litteraturen som selvrealiserende fenomen bør omfavnes og ikke fryktes. Min tid er forbi, og tilbake står forfattere som Ari Behn, Erlend Loe, Mattias Faldbakken for å selge seg selv på mest smertefulle vis. Ironisk nok oppnår de ikke annet enn å ta den litterære sykdom ved roten og levere noe som ikke er mer enn en overdrivelse av virkeligheten som passer bedre på en stand-up scene enn i et format som så lenge har oppfordret til refleksjon over de dypere tema i livet. Det er ikke lenger en knust sjel vi får skue, men et oppblåst ego! Hvor passer så Mirnaja inn i dette? Som en nyter av klassisk litteratur, forankret like solid i fortiden som i nåtiden. Som enda et menneske overbevist om egen mangel på talent, som enhver med selv den løseste form for innsikt, ser at er en blank løgn, er hun en av de som kan levere litteratur vår generasjon bør være stolt av. Ikke et troll som er seg selv for meget, men et menneske som ser seg selv klart, men sin nabo klarere. Som beskriver våre flisete øyne som vakre mosaikker, hvert verdifulle ord som et klassisk kunstverk. Vi har noe å frykte fra denne formen for betroelse, og det, kjære lesere, er oss selv. Vår egen påståtte viktighet, vår følelsesløse og livstrette omgang, alt forsvinner bak en stemme som ikke bare er ærlig, men også tror på det den messer!

At Mirnaja er innsikt, et vindu inn til selve sjelen vil vel ingen tvile på, men vil hun evne å abstrahere dette i litterært format? Vil det følsomme språkøret hennes kunne formidle disse sannhetene ubesudlet av røyken fra våre metropoler, det radioaktive vannet som vasker mot sandslottet vår, høyere og høyere? Ingen vet. Dagens Kafka-sitat er hentet fra 16. desember 1910.

"Jeg skal aldri mer forlate dagboken. Her må jeg holde meg fast, for bare her kan jeg det. Jeg skulle gjerne kunne forklare denne lykkefølelsen jeg har i meg fra tid til annen, også nettopp nå. Det er virkelig noe musserende som helt og holdent oppfyller meg med lette, behagelige rykninger og som får meg til å tro at jeg har evner, hvis ikke-eksistens jeg med absolutt sikkerhet kan overbevise meg om hvert øyeblikk, også nå."

Hvis Mirnajas blogg får meg til å føle meg slik, hvor stor verdi må den ikke ha for henne selv? Disse små utleveringene, alltid troverdige til det mest smertefulle men samtidig fylt med en underfundig form for medfølelse som ikke på noen måte virker tvungen, hvordan kunne de ikke ha forandret liv i det litterære format? At hun er overbevist om egen mangel på talent forteller oss ikke mer enn at forfattere ikke alltid kan se sitt eget arbeid med klarsyn, at deres sannhet er en annen enn vår egen. At hun skal gi oss en smak av sin fiksjon må ikke bare være et krav, det må betraktes som en menneskerett. For om trykkefriheten har noen som helst verdi; hvorfor underminere den ved å sensurere oss selv?

Der Hamsun betraktet: "Skrevet hele dagen. Øm i tungen," ville disse enkle ord under Mirnajas kraftfulle dikterpenn ha en helt annen makt og betydning. Og de ville like fullt ha føltes som sannhet. Den neste Emily Bröntë, Virgina Wolf eller Sylvia Plath? Vi fortjener å vite. Selv om denne typen kritikers røst er infantilitet på sitt mest banale, er tanken på hva vi kanskje mister meg knusende. Og i likhet med disse kritikerne taler Mirnaja et språk som verden forstår, uten at hun (til forskjell fra dem) selger noe som helst.

http://mirnaja.weblogg.no/